Skypecast

Min Beijingbaserte kollega og kamerat Erlend hadde, til tross for helg, arbeidsdag i dag - samtidig med at langrennsherrene gikk 30 km fellesstart i La Clusaz og på tv. Som vanlig kvitrende fornøyd kunne han melde om at lydforholdene på NRKs nettradio var prima, så det var ikke noe problem å følge med på prestasjonene.

Å høre på langrenn kan være spennende, men det er nå en gang hakket bedre å se dem danse over snøen. Om NRK i det hele tatt hadde vist det på web-tv'en sin, så hadde det nok blitt strupa på vei til utabygds IP-adresser. Å se langrenn på tv må da være en menneskerett - iallfall når en er norsk og dermed født med ski på beina. Noen mener at Kina ikke alltid er så flinke til sånne menneskerettighetsgreier, så derfor tenkte jeg at jeg måtte bidra. Jeg fyrte opp webkameraet, sikta det inn på skjermen og sende i vei på Skype til Erlend som kjørte bildet i full skjermstørrelse på andre sida.

Blei ganske bra, det. Bare se her i Erlends post om Ski-nørding. Er ikke sikker på om Bernander er like glad i sånne løsninger, men jeg betaler nå lisensen min, så han må gjerne komme innom på kaffi.

Julealarm?

Dessverre er knotten min skrudd sammen på en måte som gjør at hvis det ikke er snø ute, så skjønner den ikke at det snart er jul og at en må hute seg ut og handle julegaver. Det er ikke snø ute og jeg har ikke handla noen gaver ennå, men vi har iallefall tatt første steg på juleveien og nisset sammen litt julepynt på Skullerud.

Jeg satser altså på at disse to luringene får julealarmen til å slå ut sånn at jeg ikke bidrar til at Statoil får avkastning på konfektesker og "kjetting på boks" utpå ettermiddagen om knappe to uker.

Litt yrkesetikk, takk

Her i forrige uke ble jeg rammet av en selsom opplevelse på t-banen. På vei hjem kommer det på en mor og sin 12-13 år gamle sønn og setter seg overfor meg. Ut fra lydnivået og masefrekvensen hans, merker en fort at dette er en slitsom kar. Mor drar fram en bunke med håndskrevne notater - noe som viser seg å være en eller annen innlevering i fransk for 9. klasse. Ungen er åpenbart dreven i fransk, og elsker å gi uttrykk for nettopp det. Her er et utdrag:

*5 min med fikling med mobilen og testing av ringetoner*
- Mamma! *utrolig høyt* Hva har du der?
- Franskprøver. Ikke snakk så høyt.
- Få se!
*han lener seg over papirene og leser høyt på fransk*
- Se her.
*mor peker og leser for sønnen*
- Her skulle hun skrive at hun "prøvde noe" og har slått opp "prøve" og funnet substantivet "prøve" i stedet for. Det ble nesten som at hun smaksprøvde noe.
- Haha *sønnen ler høyt* Det var dårlig! Hun må være dum! Finn en annen, da!
*mor finner fram en annen prøve og gir til sønnen*
*sønnen leser fransk ganske høyt*
- Hysj, ikke snakk så høyt.
*gutten demper seg - i ca 10 sekunder*
- Dette var utrolig dårlig! Dette må være det dårligste jeg har lest!
- Nei, hun som har skrevet er veldig flink. Hun er blant de flinkeste i klassen.
- Hva?! Det går ikke an. Hvilken karakter skal du gi henne?
- Hun får nok en sekser.
- En sekser?!? Jeg ville gitt en énern, kanskje treer!
- Nei. Det hun har gjort feil har vi ikke gått gjennom ennå, så egentlig prøver hun å skrive mer avansert enn hun skal klare. *et snev av fornuft fra mor, faktisk*
- Hmf. Jeg ville ikke gitt henne mer enn tre. *snurt*

Jeg pleier ikke irritere meg over så veldig over det som skjer rundt meg og det jeg måtte være uheldig å overhøre, men denne gangen ble jeg sjokkert. Mulig jeg er naiv, men jeg trodde sånt sorterte inn under begrepet "yrkesetikk", eller andre ord som rimer - for eksempel folkeskikk.