Forsinka feirefortelling

Nå er det jaggu lenge siden det har skjedd noe innpå her. Jeg får være flink gutt og kompensere ved å gjøre rede for en fantasisk sommerferie i Swaziland, Sør-Afrika og Lesotho - landet med verdens høyeste laveste punkt (spør Drillo).

Jeg tenkte å gjøre det enkelt, og sende deg rundt på egen hånd. Her finner du link til en del bilder, og hvis du klikker på kartet under, kan du se hovedpunktene i turen i en fænsi kartløsning. Her ligger også en KML-fil til å se i Google Earth.

Se større kart

Afrikabilder

Noen betraktninger fra sofaen i etterkant:

Venstrekjøring
Å skulle kjøre på "feil" side av veien var noe jeg måtte mote meg opp til, men etter 3600 km på den måten, var det like skremmende å kjøre på høyresida igjen da vi kom hjem. I tillegg til å kjøre på feil side av veien, kjører de gris der nede. Fartsgrenser er artige tall på skilt, lys brukes bare hvis det virkelig er mørkt (og hvis de funker), og forbikjøringer kan en gjøre når som helst.

Ekvator
Klokka midt på dagen sto sola rett i nord. Dette hadde faktisk ikke hodet så store problemer med å skjønne (jeg kjørte jo allerede på feil side av veien). Men jeg klarte aldri få noe entydig resultat på om vannet virkelig virvler motsatt vei når en tapper ut av vasken sør for ekvator i forhold til her nord.

Apartheid
Det var ikke noe særlig bra i Sør-Afrika for noen år siden, og det er i grunn ikke så veldig stas nå heller. Nå snakkes det om "motsatt Apartheid" der de hvite får svi. Synd i grunn, for det blir ikke så mye bedre av å krangle om fortida.

Kriminalitet
Ja, det var ikke fritt. Det er store forskjeller mellom fattig og rik, og i desperasjonen er det ikke så mye som hindrer den som har lite fra å ta noe fra den som har mye. Et sted langs veien kunne vi faktisk lese veiskiltet "Crime Zone - don't stop". Vi var forsiktige og klarte oss bra.

Vi hadde en helt fantastisk ferie, men jeg skal ikke skrøne og si noe annet enn at det var litt godt å komme hjem igjen. Det blir spennende og følge med hvordan det går der nede i tida framover.

Afrika anbefales i alle fall.

Kjøp og salg

Hvis du synes det er stress å kjøpe leilighet, kan jeg ikke anbefale å selge. Fotografens vidvinkellinse gjør mye fordelaktig for kvadratmeterne, men den kan ikke trylle vekk rot og skrot i hyller og på benk. Derfor har vi pakka i pappesker og bært i boder den siste tida. Tirsdag, da vi kræsja i sofaen foran tv’en til årets ryddigste, og mest stayla, runde med Frustrerte fruer, bemerka vi at vi knapt hadde sitti i den siden sist.

Nå har både fotograf og takstmann vært innom, og vi er klare til å ta imot folk som har lyst til å bo i ei fin leilighet på Skullerud til visning neste helg.

Sjekk ut rydderekorden på finn.no

Ny leilighet

Denne posten blei litt lang, men det er også noe av det råeste jeg har opplevd. Les på.

Jeg og Nicole fant for to uker siden ut at vi ville hive oss ut i boligmarkedet, ettersom begge har bortimot én time reisetid hver vei til jobb. Vi dro opp et Oslo-kart, ramset opp alle parametere og siktet oss inn på et blokkområde på Kjelsås. Så bar det til finn.no for å se om det lå noe ute, og jaggu: Ei knallfin leilighet var akkurat lagt ut med visning til uka.

Hvis en leser tips for boligjakt, er et av de aller første at ”Ikke forelsk deg i leiligheten”. Tipsets hensikt er nok at en ikke skal bli for skuffa i et knallhardt marked. Vi gikk rett i baret. Vi hadde veldig, veldig lyst på denne leiligheta, og det bar hjem for å kjøre Excel og forberede seg på budrunde. Det var tjokkfullt på visning, så vi var forberedt på at det kunne bli hardt.

Etter å ha tatt utgangpunkt i tommelfingerregelen om at en ikke bør betjene lån på mer enn 3 x bruttolønn, fant vi hvor langt vi kunne strekke oss. Alt ble ordna med banken, og nå gjaldt det bare at ingen andre hadde like mye lyst på akkurat denne leiligheten – og var villig til å gå like langt som oss.

Budrunden sist mandag blei knallhard. Da vi hadde rykka fra dem som bød rundt oss, kom det en ny part inn som hadde venta. Han la på litt og litt helt til vi nådde grensa vår og trakk oss. Dette var ordentlig kjipt. Vår lille trøst var at vi bidro til at han måtte betale dyrt for den (hihi). Jeg blei litt satt ut av at vi ikke fikk tilslaget. Dette høres nok kvalmt ut, men det var faktisk første gang ting ikke har gått min vei ift. sånt. Jeg får ta en egen post om flaksen min, men statistikken var ødelagt.

Jeg fikk en debriefing av megleren som sa at kjøperen på slutten hadde bestemt seg for at han skulle ha leiligheten, uansett. Så det var like greit at vi ikke gikk over grensa vår.

Onsdag var vi innom en annen leilighet i samme område, men den kunne ikke på langt nær måle seg med ”vår første kjærlighet”, så vi innså at vi rett og slett bare måtte nullstille oss og begynne på nytt og være tålmodige – så dukker det sikkert opp noe.

Den kvelden satt jeg på dass og leste i Obos-bladet om en som hadde fått drømmeleiligheten på forkjøpsrett, og siden jeg har sju års ansiennitet, svingte jeg en tur innom obos.no for å se om det lå noe ute som vi kunne ”snappe”. Jeg valgte Nordre Aker og 2 antall soverom, og der lå den. Pulsen hoppa opp femti slag da jeg leste adressen og etasjen og det gikk opp for meg at det var leiligheten vi hadde tapt i budrunden for to dager siden som lå ute for forkjøpsrett, med frist neste dag. Hvor mye ansiennitet hadde den opprinnelige kjøperen? Og ikke minst; var ikke denne historien avslutta? Var ikke statistikken min ikke blir ødelagt likevel? Jeg turde nesten ikke tenke det, men jeg var på kanten til sikker på at dette skulle gå vår vei.

Vi hadde ingenting å tape, så torsdag faksa vi inn ”loddet” til Obos. Vi visste jo heller ikke om det kanskje var andre interesserte med årevis av medlemskap bak seg som også ville være med i betraktningen. Dette var mildt sagt spennende. Fredag klokka ti ringte ei dame fra Obos. ”- Du er den som har meldt deg med lengst ansiennitet. Vil du benytte deg av forkjøpsretten?”. Jeg svarte så høyt og tydelig ”- JA!” at en skulle tro jeg sto foran presten. YES! Vi fikk den likevel!

Kjipt for han kjøperen som hadde drømmeleiliheten i fire dager, og som mista den 50 minutter før kontraktsmøtet(!). Han er nok forferdelig skuffa, men nå er det hans tur til å trøste seg med at vi måtte betale såpass dyrt. Skjønt, for oss var det nok gunstig at den ble såpass kostbar, for å holde unna andre interessenter med lang ansiennitet. Jeg har spurt litt rundt om det er ufint å bruke forkjøpsretten, men alle svarer at det ikke er urettferdig, men et prinsipp. På godt norsk: "That’s the rules".

Det har gått mange tanker gjennom skolten siden i går: Hva om at min bror ikke hadde beordret meg til å melde meg inn i Obos da han flytta ned i 2000 og fant ut om hva som var lurt? Hva om vi ikke hadde bestemt oss for å se etter leilighet akkurat forrige uke? Hva om Obos ikke hadde sendt ut det månedlige bladet sitt sånn at det lå og slang på dass sist onsdag? Hva om at jeg ikke hadde bladd opp på akkurat den sida og lest den ene artikkelen den kvelden (en rekker ikke så mye mer i gangen)? Vi hadde nok funnet en annen leilighet, men ikke akkurat den.

Jeg glemmer ikke meglerens ord da jeg ringte ham opp fredag ettermiddag:

- Hei, det er Rune Rystad som ringer.
- Hehe, du tok en spansk en, du.

Statistikken er på track igjen.

Merkverdige mysterier og festlig forfatter

Helt siden jeg var bitteliten har jeg hatt en fasinasjon for gåter, labyrinter, skattejakter, mytologier, samt mysterier som spøkelser, magi (tilogmed litt jordslig trylling), og annet som vi tror litt på, men ikke helt vet. Sjørøvere, tempelriddere, vikinger, gamle sivilisasjoner, gjerne med pyramider i alskens utgaver - egyptere, aztekere, inkaer osv. – bring them on, alle sammen! Det er vel ingen stor overraskelse at Indiana Jones er toppen, og at Lara Croft ikke er helt på jordet ho heller (fokus på tapte sivilisasjoner nå, FOKUS!).

I og med at vi snakker om ting som (kanskje) har skjedd for lenge siden (skjønt, ikke i en galakse så langt unna), skal det gå en slags linje mellom fakta F og lek med teorier. Jeg har ikke tenkt å blande meg i debatten om hvorvidt folk har gått på vannet, eller om det bare er folk som tror at folk har gått på vannet, som vil at alle andre folk skal tro at folk faktisk har gått på vannet – ettersom det er høyst uvanlig at folk går på vannet, og at det sikkert er god reklame. Skjønt, at det er så forbasket nøye, kan være interessant nok som et fenomen i seg selv. Og da har jeg ikke engang nevnt spørsmålet om at etterkommere av folk som har gått på vannet, kanskje går tørrskodd blant oss i dag. Dessuten er det rulling av stor stein som står på programmet i disse dager.

Når det kommer til brukbare forfattere, har jeg funnet at Tom Egeland er en kar som både er dugandes til å leke med teorier, og ikke minst til å klamre leseren mellom permene til det ikke er flere sider igjen. Jeg har for lengst blitt sugd gjennom alle bøkene hans, og tenkte for litt siden at nå kommer han kanskje med noen nytt? Gleden var stor da A-magasinet denne påska trykte en herlig påskekrim av samme Egeland, så jeg sveipa innom bloggen hans for å se om han har noen ny bok på gang - og jeg blei ikke skuffa.

Prosjektet han pusler med, skårer full pott på mine fleste parametere og jeg kan nesten ikke vente. ”Paktens voktere” har han kalt nyboka som kommer til høsten, og i bloggposten ”Hellig geometri” gir han en smakebit på hva han kverner rundt på. Jada, han skriver fiksjon, men det er jo bare moro når en tar det for nettopp det. Videre kan en more seg med gruble på om teoriene er sanne, men å finne svar får en overlate til arkeologer – som Indiana Jones og Lara.

Onkel Rune

I går, sånn i femtida om ettermiddagen, gjorde storken leveranse hos min kjære storebror og hans kone. Det vil si at jeg nå kan smykke meg med den offisielle tittelen "onkel".

Pjokken ønskes velkommen, og far og mor gratuleres! Tiden er inne for å hente fram tjuvtriks og diverse dårlige manerer fra onkels side. Dette blir artig!

Viktig melding, lytt på radio!

For hundre år sida (da vi bare hadde NRK) var det et tv-program hvor deltakerne suste rundt i verden på jakt etter en ”skatt”. Jeg husker at de var innom Påskeøya med helikopter, tror jeg, men jeg husker ikke hva programmet het. Derimot husker jeg at jeg digga det!

Derfor er det nå i påskeuka, kun én ting på tapeten mellom klokka ti og elleve: Påskelabyrinten på P1. Bevæpnet med spisse ører, atlas og Internett, kan en jage rundt om kapp med innringerne, ledsaget av den tradisjonelle påskelabyrintprogramlederstemmen til Viggo Valle. I tillegg til å være god tidtrøyte, er det lærerikt ut over det vanlige; her kan en snappe opp adskillige TP-triks.

Dette er mitt påsketips, hvis du ikke allerede er hekta. Og hvis du ikke leser dette før det er for sent, kan du helt fint høre gjennom årets program i etterkant på statskanalens hjemmesider.

Skitt skattejakt!

Mythbusters i Bø

Årets påskepølser får svidd seg i Bø i Telemark - et kjent stedsnavn i rånerskretser. Jeg antar at begrepet "råners" er avleda fra "råne" (gris med tut), og at det dermed betyr "folk med feit bil". Hvis en slår opp i fordomsordboka på "råning", "pelsterninger", eller "alufelger", er det riktignok et stort bilde fra Notodden, men det er også en brukbar faktaboks om Bø.

De som liker å plassere seg selv i båsen for de fordomsfrie, vil kanskje si: "Neisj, så ille kan det da ikke være. Det er sikkert bare avkastning fra den ondsinnede ryktebørsen." Nuvel. For dem med naturvitenskapelig last i ludvigsekken, gjør empiri mer vei i vellinga enn å røre rundt med synsing og antagelser. Derfor gjør jeg kort prosess og spiller et trumf fra dagens parkeringsplass utafor Bø-senteret:

Vi skuer her en Honda (lillebror kan sikkert gi nærmere spesifikasjoner), hvor felgene alene antageligvis er mer verdt enn selve bilen. Legg også merke til karakteristiske danglebær "one o'clock" for føreren - og ikke minst; go'spoiler i hekken. Og for å slå empirispikeren i kista: Ja, de kjører traktor på stripa på lørdagskveldene, óg de defilerer tre i bredden på moped.

Som gutta på Discovery Channel ville sagt det: "Myth Confirmed".

Blåsbortdag i Kollen

Anders Jacobsen har akkurat hoppa er helt greit hopp, sånn som vanlig nå på tampen av sesongen, og så begynner det å koke i den polske delegasjonen blant publikum. Dvs. at hele kollengryta koker! Jeg har tenkt å ta bilde av Malysz når han skyter ut høyt over kulen, og se at han lander et godt stykke nedfor der vi står ved 115-metersmerket. Det får jeg aldri sett, men jeg får tatt bilde.
Jeg får tatt bilde av en stakkars polakk som med nød og neppe kråker seg ut fra hoppet og styrer ned i trygghet på kulen. Helsikkes vind. Synd for Malysz, synd for oss, og ikke minst synd for et par tusen polakker som stiller opp i Kollen for å heie på helten sin.
De knuste oss i supporterkampen. Noen skarve kubjeller og puslete norske flagg holdt ikke mot en bøling steingærne polakker som vrælte til og veiva med digre rød-hvite flagg. Og de hadde kubjeller i tillegg. Det blei nok ikke utført stort svart arbeid rundtom i byen i dag.
Men til tross for at finaleomgangen blei avlyst før de rakk å jage bikkja ut i bakken, var det som vanlig skøy å være på hopprenn! Noen fikk klemt til og dro på ned til oss ved 115-metersmerket. Vél verdt skikkelig applaus! Dette var tredje gang jeg var på hopprenn i Kollen: Første gang blei det med én omgang, pga. grauttåke. Andre gang kom det ikke så mye som en prøvehopper ut av tåka, og i dag var det altså nordavinden som stoppa finalen. Likevel fikk vi heia på de norske og det var steinbra stemning, som sagt med god drahjelp fra Polen. Så vi kommer nok tilbake, og håper det blir minst én omgang da også - før tåka kommer.

Årets håndtverkerannonse?

Det er bare februar og derfor kanskje litt tidlig å drive med kåring av årets ditt og datt, men da jeg var hjemme i Mosjøen for litt siden, så jeg en annonse i Helgeland Arbeiderblad som garantert kommer høyt opp på lista:

Om det er "negerarbeid" som tilbys, vites ikke, men det skal helst være så svart som mulig. Kanskje han tar en feierjobb i samme vendinga? Det er bare å ringe å spørre, for her er det ikke snakk om å lure rundt med noen "bill.merk.", nei.

Skullerud Winter Wonderland

Flerfoldige minusgrader, blåswix og sol, sol, sol! Gårsdagens skitur fra Skullerudstua med Frode (til høyre) og Nicole (bak kamera) var aldeles nydelig. Det går litt hardt ut over skia, men det er det vél verdt. Håper det kommer mer hvitt moropulver, for jeg vil gå lenger inn i marka. De har boller på Vangen. Med masse melis på.

Skihelg på Sjusjøen

Når Kong Vinter glimrer med sitt fravær i storbyen, stapper en skiene i posen og suser til fjells. Sist helg arrangerte Nydalen skisamling på Sjusjøen, ikke langt fra Lillehammer, hvor det ble mulig å teste bortoverskia for første gang.

Det var herlig å gli rundt på trikkeskinnene og kjenne svetten piple igjen! Lørdag var det nydelig blåekstraføre og solskinn fra morgen til kveld, og jeg var dessverre for opptatt av å nyte det hele til å få tatt bilde. Søndagen var det mer rufsete forhold og bildet ble knipsa i det antageligvis fineste øyeblikket som passerte.

Siden september har formen vært ganske stusselig, så nå gjelder det å krysse fingrene, banke i bordet og kaste salt over skulderen for at kroppen henger sammen framover til tross for at jeg trener på litt. Foreløpig ser det bra ut.

Ethos Office Vista

Her i årsskiftet flytta vi kontoret fra Grensen og ut mot Akershus festning. Kasser og bord blei pakka ned, slept ut, bort, opp og inn - og til slutt pakka ut. En ganske røff påkjenning for følsomme datafingre. Nå begynner vi å komme i orden her og med den utsikten vi nyter over Oslofjorden, og med gårsdagens pudderbidrag fra oven, kan vi trygt si at det var verdt det.