lørdag, juli 18, 2009

Ekspedisjon: Finnknean

Vest for Mosjøen, mellom dal og hav, er det fjell. Duvende fjell. Noen kaller området "Det gjemte landet", og det har ganske nylig blitt nasjonalpark der. Siden jeg var ganske liten har jeg gått over fjellet sommer og vinter til tømmerkoia i Sørvassdalen - en tur som tar 1-3 timer hver vei avhengig av konkurranseinstinkt og føre. Det er ikke vanskelig å finne fram, for i vest ser en tvillingfjellene Finnknean midt i mot. Der hadde jeg aldri vært. Det måtte jeg gjøre noe med.

Utsikt mot Finnknean

Det går an å komme til fjelltoppene med båt vestfra, men jeg og Nicole er landkrabber, så vi siktet på landveien. Planen var en drøy tredagers-ekspedisjon: Gå til hytta i Sørvassdalen første kveld, bestige Finnknean andre dag og gå sørover fjellene for å bli plukket opp i Eiterådalen tredje dag. Sånn akkurat passe seigt.

Oppvarminga bakover til hytta første kveld var perfekt med nydelig utsikt til ekpedisjonens endelige fjelltoppmål. Motivasjonen var på topp. Vi hadde fått tips og råd fra min onkel i forhold til hvor ruta kunne legges: Gå opp på det lille Finnkneet, eller "Litjfinnkneet" som vi lokale sier, østfra - over toppen og videre opp på Storfinnkneet. De siste høydemeterene opp til Litjfinnkneet kunne være litt kinkige, for der er det en kant - en krage - men onkel mente at det ikke var noe problem å klyve opp. Vi satte et lite utropstegn ved denne siden vi ikke er så veldig glade i å klatre der det er lettere å komme opp enn ned.

Andre dag. Ekspedisjonens hoveddag startet med havregrøt og pakking av sekk. Ut fra kartet var det en grovt regnet to mil lang tur, så matpakker og sjokolade ble beregnet ut fra at vi skulle holde på i omtrent åtte timer. Frisk til mot satte vi i vei. Første etappe over Grønnlifjellet og ned i Grønnlidalen er ikke akkurat Hardangervidda: Bratt opp og bratt ned. Så opp mot Lille Finnkneet. Vi knasket nøtter og sjokolade og så at fjellene kom nærmere, og brattere. Så var det denne kragen, da. Bratt. Med snøskavl. En sommersmeltet snøskavl en halvmeter fra fjellveggen. Ikke spesielt artig å gå under, og ikke spesielt artig å gå oppå. Vi prøvde oss mot siden, men der ble fjellet enda brattere. Sur nå. Diskutere. Nei. Vi droppet det. Vi visste ikke hvordan østsiden så ut - ikke klatre opp hvis en ikke vil klatre ned. Vi satte neste sjekkpunkt på Storfinnkneet og trasket slukøret videre etter å ha rotet bort en del tid på å plages.



På vei opp mot Litjfinnkneet


Surmuling og omlegging av planer

Storfinnkneet er høyere enn Litjfinnkneet og etter å ha skrevet oss inn i trimkassen på toppen, kunne vi se at vestsiden av Litjfinnkneet var mye enklere enn østsiden. Samtidig begynte vi å kjenne at vi hadde holdt på en stund. Skulle vi bryte oss opp på Litjfinnkneet vestfra? Kunne vi ikke nøye oss med at vi nesten hadde vært der? Ikke snakk om. Poenget var jo å gå på begge fjelltoppene på samme tur. Hvis vi ikke går dit nå, må vi hit igjen seinere. Og det er så forbasket langt bakover hit at vi like godt kan bli ferdig med det!


Nicole skriver oss inn i den obligatoriske trimkassen

Selv om det ville forkortet turen, var det ikke aktuelt å prøve å kravle ned av Litjfinnkneet på østsiden. Vi satte igjen sekkene og trasket opp en fjellkløve mot toppen. Opp på toppen. Topp to. Completed. Nydelig utsikt mot Storfinnkneet, mot De sju søstre, mot havet og mot Okstindan. Vi hadde nesten sprengt tidsskjemaet. Presisjon: Vi var litt over halvveis og hadde nesten sprengt tidsskjemaet for hele turen! Klokka viste sju timer etter start - og det var langt heim. Ned og opp og ned. "Småfinnknean" var begynt å bli slitne, og det var snart tomt for sjokolade.

Sliten i "Småfinnknean". De sju søstre danser i himmelsynet.

Korteste veien til hytta var brattere enn beina hadde lyst til, så vi vi peilet ut den flateste ruta vi fant, sjøl om den blei litt lenger enn den vi kom. Humøret holdt seg bra sjøl om beina ikke var like myke og fine som myrene de siste kilometerene inn mot hytta. 13 timer tok det. Vi trengte nesten ikke vaske gryta etter gryteretten vi lagde til kvelds, sov som to steiner og gikk korteste vei heim dagen etter.

Treisk 1 og Treisk 2 på toppen av Litjfinnkneet


Tilbakeblikk

Tilbake på hytta og rimelig klar for kvelds

Ruta på kart. Klikk for større bilde. Eller se i Google Maps.

søndag, februar 08, 2009

Stryken-Kjelsås

Formen begynner så smått å komme seg. Forrige helg ble det noen mil på langrennsski i Trysil, denne helga var det tid for å utnytte de vanvittige snømengdene som har ramla ned og ødelagt parkeringsforholdene i gata.

Vi tok ti-toget fra Kjelsås sammen med tusen andre skiløpere (nesten). Fellesstarten gikk samtidig med avstigningen på venstre side, og vi var ikke mindre drevne enn at vi fikk nyte ferske spor i tet fra start.

Stryken 002

På veien fikk vi stempla innom Kikutstua, spist boller på Gørjahytta og ellers kost oss godt i vinterlandet. Det var to passe møre par med bein som stabbet seg hjem fra skisporet. Godt forsynte.

Stryken 014



Se større kart