Ekspedisjon: Gjøvik – Oslo på ski

Før lørdag 13. mars 2010 var fem mil fra Grua til Kjelsås den lengste turen både jeg og Nicole hadde gått på ski. Nå har vi nesten tredobla. 14 mil fra Gjøvik til Oslo er sannsynligvis så langt som et halvfornuftig menneske gidder å gå i ett strekk.

Vi har visst om at det gikk sammenhengende skiløyper fra Gjøvik til Oslo siden noen venner i multisport-laget Team Multitude Salomon gikk denne turen i 2006 (les reportasje i bloggen deres), men vi har ikke hatt planer om å prøve det samme. Men årets skiføre har vært veldig bra, og da vi hørte at noen andre venner av oss hadde en kjempetur sist helg, ble det plutselig mer aktuelt.

Skulle vi kanskje prøve oss? Kunne vi klare dette? Vi startet i alle fall forberedelsene med å komplettere beholdningen av ullundertøy, anskaffe Camelbak-drikkesystem og få tak i skiløypekart som dekket området mellom Grua og Gjøvik. Traséen går i relativt siviliserte strøk, så vi blinket ut steder hvor vi kunne få transport hjem hvis noe skulle skjære seg. I tillegg kunne det bli ensformig å bare ete energibarer hele turen, så vi bakte opp krydderkake og pizza til å ha med.

Kl 00:20 natt til lørdag satte vi oss på toget sammen med en god prosentandel fulle folk på vei mot Gjøvik. På samme tog traff vi faktisk et par til som hadde samme opplegg som oss.

Starten på løypa oppe i Hunndalen fant vi rimelig greit, og kl 02:30 fikk vi bekrefta at isklister med blåextra var et godt valg. Generelt så vi at løypene enten var kjørt opp til helga, eller til forrige helg. De nykjørte løypene gikk som en drøm, mens de som hadde stått i sol på dagen og kuldegrader på natta ikke var noe særlig.

På forhånd ble vi advart om at det kunne bli mye kaldere enn det yr.no meldte om. Vi slapp heldigvis unna med 12 minus, og hadde ikke større problemer selv om det ble litt kjølig da vi stoppa opp for å spise og drikke.

Å gå på ski i over 15 timer krever litt annet opplegg enn en vanlig helgetur på 3-5 timer når det gjelder næringsinntak. Vi satset på jevn tilførsel, så hver time stoppet vi opp for å spise noe (pizza, kake eller nøtteblanding), og drikke. Vi tok ikke sjansen på at Camelbaken ikke skulle fryse, så gjennom natta kjørte vi flasker som vi panta på Lynga.

Etter fire timer gikk vi oppover Glåmhaugen i lysningen. De fine løypene vi hadde hatt lenge, var bytta tilbake med isende og krevende spor. Likevel: På toppen fikk vi et fantastisk øyeblikk da vi stoppet opp i en sving badet i dagens første solstråler.

På dette tidspunktet var vi omtrent halvveis til Lygna, og Lygna er ca 1 mil før halvveis på turen. En kan bli småsprø hvis en skal regne på hvor langt det er igjen til mål. Heldigvis sto det aldri “Oslo 124 km”. Det er lettere å motivere seg når en følger løypeskiltene som sjelden viser til noe lenger enn 14 kilometer unna.

Kl 09:30 var vi framme på Lygna og fikk oss en god frokost. Vi var i grunn ganske slitne, så vi passa på å hvile en god stund når vi først hadde kommet oss innendørs. Det hjalp, for med ferskt universalklister på plass under skiene (og på nypreppede spor) gikk turen videre mot Grua som en drøm.

Dvs. drømmen skeit seg da løypemaskina hadde svingt av, og de isete sporene var tilbake. Og enda verre blei det da vi fulgte skiltinga til Grua uten å se på kartet, og havna på noen håpløse skuterspor. Antageligvis røyk det tre kvarter og endel krefter unødvendig inni granskauen der.

Halv tre invaderte vi Kiwien på Grua og bunkra opp med Cola og junk før den siste femmila i kjent terreng. Det var litt spesielt å tenke på at den turen vi hadde igjen var tidligere personlig rekord, men med nytt klisterlag gikk turen opp til Gjerdingen helt strøkent.

Gjennom Nordmarka hadde vi sikta ut den flateste ruta vi kunne finne. Den var nok ikke den aller vanligste for folk flest, så det ble noe isete løyper og skuterspor over Daltjuven mot Hakkloa, men ikke verre enn det vi hadde bak oss – og dessuten en trasé vi ikke kjente fra før. Det tynne snølaget på Hakkloa og Bjørnsjøen var utrolig fint å skøyte på, så der kneip vi litt inn på kilometertida.

Både klisteret og dagslyset var slutt på Bjørnholt. Etter å ha rigget på oss hodelyktene på dagens siste smørestopp sklei vi ned til Hammeren. Lysløypa langs Maridalsvannet ble en parade. Da vi tok av oss skiene på Oset i enden av Maridalsvannet kl 20:30, ble det en ekstra god klem til begge to. Team Treisk har fullført sin lengste ekspedisjon til nå.

På veien hjem, med skiene i handa, traff vi en gammel mann som var ute og lufta hunden sin:

- Åh, dere er spreke som er ute å går på ski en lørdagskveld! Hvor har dere gått fra?
- Vi har gått fra Gjøvik i dag.
- Gjøvik!?! Det var fryktelig langt!
- Ja.

Vis Gjøvik - Oslo på ski 13. mars 2010 i et større kart

Ekspedisjon: Finnknean

Vest for Mosjøen, mellom dal og hav, er det fjell. Duvende fjell. Noen kaller området "Det gjemte landet", og det har ganske nylig blitt nasjonalpark der. Siden jeg var ganske liten har jeg gått over fjellet sommer og vinter til tømmerkoia i Sørvassdalen - en tur som tar 1-3 timer hver vei avhengig av konkurranseinstinkt og føre. Det er ikke vanskelig å finne fram, for i vest ser en tvillingfjellene Finnknean midt i mot. Der hadde jeg aldri vært. Det måtte jeg gjøre noe med.

Utsikt mot Finnknean

Det går an å komme til fjelltoppene med båt vestfra, men jeg og Nicole er landkrabber, så vi siktet på landveien. Planen var en drøy tredagers-ekspedisjon: Gå til hytta i Sørvassdalen første kveld, bestige Finnknean andre dag og gå sørover fjellene for å bli plukket opp i Eiterådalen tredje dag. Sånn akkurat passe seigt.

Oppvarminga bakover til hytta første kveld var perfekt med nydelig utsikt til ekpedisjonens endelige fjelltoppmål. Motivasjonen var på topp. Vi hadde fått tips og råd fra min onkel i forhold til hvor ruta kunne legges: Gå opp på det lille Finnkneet, eller "Litjfinnkneet" som vi lokale sier, østfra - over toppen og videre opp på Storfinnkneet. De siste høydemeterene opp til Litjfinnkneet kunne være litt kinkige, for der er det en kant - en krage - men onkel mente at det ikke var noe problem å klyve opp. Vi satte et lite utropstegn ved denne siden vi ikke er så veldig glade i å klatre der det er lettere å komme opp enn ned.

Andre dag. Ekspedisjonens hoveddag startet med havregrøt og pakking av sekk. Ut fra kartet var det en grovt regnet to mil lang tur, så matpakker og sjokolade ble beregnet ut fra at vi skulle holde på i omtrent åtte timer. Frisk til mot satte vi i vei. Første etappe over Grønnlifjellet og ned i Grønnlidalen er ikke akkurat Hardangervidda: Bratt opp og bratt ned. Så opp mot Lille Finnkneet. Vi knasket nøtter og sjokolade og så at fjellene kom nærmere, og brattere. Så var det denne kragen, da. Bratt. Med snøskavl. En sommersmeltet snøskavl en halvmeter fra fjellveggen. Ikke spesielt artig å gå under, og ikke spesielt artig å gå oppå. Vi prøvde oss mot siden, men der ble fjellet enda brattere. Sur nå. Diskutere. Nei. Vi droppet det. Vi visste ikke hvordan østsiden så ut - ikke klatre opp hvis en ikke vil klatre ned. Vi satte neste sjekkpunkt på Storfinnkneet og trasket slukøret videre etter å ha rotet bort en del tid på å plages.

På vei opp mot Litjfinnkneet

Surmuling og omlegging av planer

Storfinnkneet er høyere enn Litjfinnkneet og etter å ha skrevet oss inn i trimkassen på toppen, kunne vi se at vestsiden av Litjfinnkneet var mye enklere enn østsiden. Samtidig begynte vi å kjenne at vi hadde holdt på en stund. Skulle vi bryte oss opp på Litjfinnkneet vestfra? Kunne vi ikke nøye oss med at vi nesten hadde vært der? Ikke snakk om. Poenget var jo å gå på begge fjelltoppene på samme tur. Hvis vi ikke går dit nå, må vi hit igjen seinere. Og det er så forbasket langt bakover hit at vi like godt kan bli ferdig med det!

Nicole skriver oss inn i den obligatoriske trimkassen

Selv om det ville forkortet turen, var det ikke aktuelt å prøve å kravle ned av Litjfinnkneet på østsiden. Vi satte igjen sekkene og trasket opp en fjellkløve mot toppen. Opp på toppen. Topp to. Completed. Nydelig utsikt mot Storfinnkneet, mot De sju søstre, mot havet og mot Okstindan. Vi hadde nesten sprengt tidsskjemaet. Presisjon: Vi var litt over halvveis og hadde nesten sprengt tidsskjemaet for hele turen! Klokka viste sju timer etter start - og det var langt heim. Ned og opp og ned. "Småfinnknean" var begynt å bli slitne, og det var snart tomt for sjokolade.

Sliten i "Småfinnknean". De sju søstre danser i himmelsynet.

Korteste veien til hytta var brattere enn beina hadde lyst til, så vi vi peilet ut den flateste ruta vi fant, sjøl om den blei litt lenger enn den vi kom. Humøret holdt seg bra sjøl om beina ikke var like myke og fine som myrene de siste kilometerene inn mot hytta. 13 timer tok det. Vi trengte nesten ikke vaske gryta etter gryteretten vi lagde til kvelds, sov som to steiner og gikk korteste vei heim dagen etter.

Treisk 1 og Treisk 2 på toppen av Litjfinnkneet

Tilbakeblikk

Tilbake på hytta og rimelig klar for kvelds

Ruta på kart. Klikk for større bilde. Eller se i Google Maps.

Stryken-Kjelsås

Formen begynner så smått å komme seg. Forrige helg ble det noen mil på langrennsski i Trysil, denne helga var det tid for å utnytte de vanvittige snømengdene som har ramla ned og ødelagt parkeringsforholdene i gata.

Vi tok ti-toget fra Kjelsås sammen med tusen andre skiløpere (nesten). Fellesstarten gikk samtidig med avstigningen på venstre side, og vi var ikke mindre drevne enn at vi fikk nyte ferske spor i tet fra start.

På veien fikk vi stempla innom Kikutstua, spist boller på Gørjahytta og ellers kost oss godt i vinterlandet. Det var to passe møre par med bein som stabbet seg hjem fra skisporet. Godt forsynte.

Se større kart

Nabo- og røykvarsling

Hvis du er naboen min og lurer på hvorfor et murborr bråker noe innmari i blokka, så er det jeg som henger opp to flunke nye, optiske røykvarslere. Det er visst sesong for slikt nå.

Diplom

Det er ikke hver dag postkassen inneholder noe morsommere enn regninger og bydelsblad. Sist onsdag derimot, lå det to store gråpapirkonvolutter – en til hver av oss – i postkassa. Avsender var Sandnessjøen og omegn turistforening og innholdet var diplomer fra sommerens prestasjon på helgelandskysten!

Å skrive seg inn i trimkassene på hver topp, og sende inn skjema etterpå, var ikke så dumt. Det fikk fram hyggelige sommerminner på en mørk desemberkveld :)

Typemock for sharepoint-testing

EDIT:

Det lønner seg å starte dagen med en runde gjennom bloggene en følger med på. Jeg rakk å komme inn blant de 50 første og fikk akkurat mail om at jeg kunne vente en lisens på fullversjonen i posten! Den er ganske dyr, så jeg regner det som en bursdagsgave fra Typemock :)

Litt reklame for å skaffe seg testverktøy. Vi har gravd rundt for å finne brukbart testverktøy for SharePoint, og strengt tatt er det bare Typemock som duger uten at en lager sitt eget wrapper-lag oppå SharePoint.

Typemock are offering their new product for unit testing SharePoint called Isolator For SharePoint, for a special introduction price. it is the only tool that allows you to unit test SharePoint without a SharePoint server. To learn more click here.

The first 50 bloggers who blog this text in their blog and tell us about it, will get a Full Isolator license, Free. for rules and info click here.

30 land

I 2006 blogget jeg om mine 23 besøkte land. Nå er det dags for ny opptelling.

Fjorårets Afrika-runde la på Sør-Afrika, Swaziland og Lesotho. Bouvet-turen i fjorhøstes gikk til Romania. I juni var jeg i Orlando på Microsoft Tech-Ed (check USA). Balkan-bolken av årets sommerferie foregikk stort sett i Kroatia og Slovenia (allerede bokført), men vi stakk også innom Kotor i Montenegro og Mostar i Bosnia og Herzegovina. Dermed bikka det jammen 30. Det tidligere Jugoslavia anbefales forresten som feriemål. Kommer muligens tilbake med mer fra den kanten senere.


Besøkt 30 land (13.3%) Lag ditt eget verdenskart

Ekspedisjon: De Sju Søstre

Jeg har vært på mange fjelltopper i Vefsn, og fra omtrent alle sammen kan en mot vest se Helgelandskystens kanskje mest karateristiske landemerke: De Sju Søstre. Jeg har aldri satt mine fjellsko på dem, men da vi var oppe i min fars 60-årslag i mai ble planen lagt; søstrene skulle bestiges i sommer.

Ekspedisjonen ble bemannet av min far, Ivar, godt trent i alle år, skjønt det har blitt 60 av dem nå. Min samboer Nicole; elitemosjonist i orientering, sta og knallhard i motbakker, og meg sjøl: Godt trent før, ikke så spenstig nå, men likevel treisk.

Vi forhørte oss på forhånd om hvor ille dette kunne være, og både folk på sportsbutikken og i turistinformasjonen mente at det var en kjempefin tur, men hard. Og det kom til å ta fra tolv timer og oppover. Tolv timer. Det er ganske lenge, men treisk har en alltid vært og målet var satt, så det var bare å dra kortet på sportsdrikk og pakke skreppa for en lang tur.

Fredag 4. juli klokka halv ni skred vi i vei fra start i Søvik. Beina var ganske fine til tross for at jeg og Nicole hadde trent to dager før ved å gå på Brurskanken (1447 m). Muligens ikke verdens lureste oppladning, men gjort var nå gjort. Erfaringen derfra forberedte oss på at vi kom til å bruke omtrent fem timer på de første to toppene.

Den første toppen, Breitind (980 m), gikk fint. Det eneste vi kunne klage på var en million fluer som ville smatte på oss så snart vi bremsa opp. Så bar det ned til 500 moh. før vi tok fatt på Kvasstind (1010 m) - her fikk vi mer motstand. Motbakken var skikkelig bratt, og spesielt nådeløs mot meg og pappa. Nicole derimot spratt kjekt fra oss oppover og venta på oss på varden. Her begynte dessverre Ivars lår å protestere, så etter at vi hadde stavra oss ned til 500 moh. igjen, og hatt oss en liten lønsj, måtte han sette kursen hjemover mens jeg og Nicole trasket videre. Klokka viste som ventet fem timer.

Nå sto Tvillingene (980 m og 945 m) for tur. På kartet så det relativt slakt og greit ut bortover, så vi regnet med å kunne telle fire tinder med det første. Det ble heller med det andre. Kronglete fjell, svaberg, og en bitteliten hump på 800 m, bidro til at vi ikke kunne løfte fire fingre i været før vi hadde gått sju og en halv time. Oi. Dette var seigt. Jaja, nå var vi i alle fall over halvveis!

Nå var vi i siget. Vi kjente allerede turen godt i beina, men det ble ikke stort verre. De neste tindene Skjæringen (1037 m) og Grytfoten (1019 m) gikk fint, og på toppen av den sjuende, og høyeste, Botnkrona (1071 m), var det to fornøyde fjes som skrev seg inn i boka drøye elleve timer etter start. Vi klarte det!

En bitteliten detalj var at vi nå sto passe "utsletne" ganske nøyaktig 1037 meter høyere enn der lillebror skulle plukke oss opp. For å gjøre en historie om en lang nedstigning kort: Det tok to og en halv time, og det var to slitne kropper med vonde, vonde lår som senket seg ned i et varmt boblebad klokka elleve om kvelden.

Turen tok oss 14 timer, og hvis du ikke har noe konkret forhold til hvor lenge 14 timer egentlig er, så tar det omtrent like lang tid å kjøre fra Mosjøen til Oslo hvis en tar seg tid til lønsj, middag, bollepause - og ellers kjører som folk.

Her er en utskrift fra pulsklokka jeg hadde på meg underveis. Mørkegrå bakgrunn er høydemåler. Flate partier er pauser.

Her er ruta i tilfelle du vil ta en tur sjøl en dag:


Se større kart Se i Google Earth

Her er flere bilder fra turen:

Sju Søstre

Palmesøndagssykkeltur

I morges sto vårsola inn vinduet i kjellerboden, og jeg hørte sykkelen min rasle med kjedet. Det var dags vår vårens sykkelslepp. Frisk luft ble pumpet inn i dekkene sine og nye bremseklosser bak fikk han seg og. Klar for tur!

Sola varmet oss like mye utapå som tråkkinga inni, og den tok oss (uu)ut mot havet, mer presist til Bygdøy. Dit var det forresten flere som hadde tenkt seg. Å vase rundt på Bygdøy må være tvillingturen til Sognsvann-Ullevålseter vinterstid. Årets beste investering: Ringeklokke. Vi pling-plinget oss ned til Paradisbukta hvor en fristende duft satte sprøstekte, bringebærdekte vaffelkjepper i hjulene våre. En liten pust i bakken der var god medisin for å ta fatt på motbakkene hjemover.

En sånn oppdagelsestur var sannelig gode greier. Jeg har nå bodd i denne byen i flere år, men sånn akkurat hvordan disse forskjellige delene av byen henger sammen, se det var vrient å gjøre rede for. Nå vet jeg hvordan jeg kommer meg fra Badebakken til Majorstua og videre til Skøyen. Jeg vet hvor jeg kan krysse t-banesporene på Frøen, og jeg har sust gjennom Universitetet på Blindern. Ikke verst. Jeg kan anbefale å sjekke ut sykkelkartene for Oslo, og ta seg en oppdagelsesreise rundt i byen.


View Larger Map

Forsinka feirefortelling

Nå er det jaggu lenge siden det har skjedd noe innpå her. Jeg får være flink gutt og kompensere ved å gjøre rede for en fantasisk sommerferie i Swaziland, Sør-Afrika og Lesotho - landet med verdens høyeste laveste punkt (spør Drillo).

Jeg tenkte å gjøre det enkelt, og sende deg rundt på egen hånd. Her finner du link til en del bilder, og hvis du klikker på kartet under, kan du se hovedpunktene i turen i en fænsi kartløsning. Her ligger også en KML-fil til å se i Google Earth.

Se større kart

Afrikabilder

Noen betraktninger fra sofaen i etterkant:

Venstrekjøring
Å skulle kjøre på "feil" side av veien var noe jeg måtte mote meg opp til, men etter 3600 km på den måten, var det like skremmende å kjøre på høyresida igjen da vi kom hjem. I tillegg til å kjøre på feil side av veien, kjører de gris der nede. Fartsgrenser er artige tall på skilt, lys brukes bare hvis det virkelig er mørkt (og hvis de funker), og forbikjøringer kan en gjøre når som helst.

Ekvator
Klokka midt på dagen sto sola rett i nord. Dette hadde faktisk ikke hodet så store problemer med å skjønne (jeg kjørte jo allerede på feil side av veien). Men jeg klarte aldri få noe entydig resultat på om vannet virkelig virvler motsatt vei når en tapper ut av vasken sør for ekvator i forhold til her nord.

Apartheid
Det var ikke noe særlig bra i Sør-Afrika for noen år siden, og det er i grunn ikke så veldig stas nå heller. Nå snakkes det om "motsatt Apartheid" der de hvite får svi. Synd i grunn, for det blir ikke så mye bedre av å krangle om fortida.

Kriminalitet
Ja, det var ikke fritt. Det er store forskjeller mellom fattig og rik, og i desperasjonen er det ikke så mye som hindrer den som har lite fra å ta noe fra den som har mye. Et sted langs veien kunne vi faktisk lese veiskiltet "Crime Zone - don't stop". Vi var forsiktige og klarte oss bra.

Vi hadde en helt fantastisk ferie, men jeg skal ikke skrøne og si noe annet enn at det var litt godt å komme hjem igjen. Det blir spennende og følge med hvordan det går der nede i tida framover.

Afrika anbefales i alle fall.

Kjøp og salg

Hvis du synes det er stress å kjøpe leilighet, kan jeg ikke anbefale å selge. Fotografens vidvinkellinse gjør mye fordelaktig for kvadratmeterne, men den kan ikke trylle vekk rot og skrot i hyller og på benk. Derfor har vi pakka i pappesker og bært i boder den siste tida. Tirsdag, da vi kræsja i sofaen foran tv’en til årets ryddigste, og mest stayla, runde med Frustrerte fruer, bemerka vi at vi knapt hadde sitti i den siden sist.

Nå har både fotograf og takstmann vært innom, og vi er klare til å ta imot folk som har lyst til å bo i ei fin leilighet på Skullerud til visning neste helg.

Sjekk ut rydderekorden på finn.no

Ny leilighet

Denne posten blei litt lang, men det er også noe av det råeste jeg har opplevd. Les på.

Jeg og Nicole fant for to uker siden ut at vi ville hive oss ut i boligmarkedet, ettersom begge har bortimot én time reisetid hver vei til jobb. Vi dro opp et Oslo-kart, ramset opp alle parametere og siktet oss inn på et blokkområde på Kjelsås. Så bar det til finn.no for å se om det lå noe ute, og jaggu: Ei knallfin leilighet var akkurat lagt ut med visning til uka.

Hvis en leser tips for boligjakt, er et av de aller første at ”Ikke forelsk deg i leiligheten”. Tipsets hensikt er nok at en ikke skal bli for skuffa i et knallhardt marked. Vi gikk rett i baret. Vi hadde veldig, veldig lyst på denne leiligheta, og det bar hjem for å kjøre Excel og forberede seg på budrunde. Det var tjokkfullt på visning, så vi var forberedt på at det kunne bli hardt.

Etter å ha tatt utgangpunkt i tommelfingerregelen om at en ikke bør betjene lån på mer enn 3 x bruttolønn, fant vi hvor langt vi kunne strekke oss. Alt ble ordna med banken, og nå gjaldt det bare at ingen andre hadde like mye lyst på akkurat denne leiligheten – og var villig til å gå like langt som oss.

Budrunden sist mandag blei knallhard. Da vi hadde rykka fra dem som bød rundt oss, kom det en ny part inn som hadde venta. Han la på litt og litt helt til vi nådde grensa vår og trakk oss. Dette var ordentlig kjipt. Vår lille trøst var at vi bidro til at han måtte betale dyrt for den (hihi). Jeg blei litt satt ut av at vi ikke fikk tilslaget. Dette høres nok kvalmt ut, men det var faktisk første gang ting ikke har gått min vei ift. sånt. Jeg får ta en egen post om flaksen min, men statistikken var ødelagt.

Jeg fikk en debriefing av megleren som sa at kjøperen på slutten hadde bestemt seg for at han skulle ha leiligheten, uansett. Så det var like greit at vi ikke gikk over grensa vår.

Onsdag var vi innom en annen leilighet i samme område, men den kunne ikke på langt nær måle seg med ”vår første kjærlighet”, så vi innså at vi rett og slett bare måtte nullstille oss og begynne på nytt og være tålmodige – så dukker det sikkert opp noe.

Den kvelden satt jeg på dass og leste i Obos-bladet om en som hadde fått drømmeleiligheten på forkjøpsrett, og siden jeg har sju års ansiennitet, svingte jeg en tur innom obos.no for å se om det lå noe ute som vi kunne ”snappe”. Jeg valgte Nordre Aker og 2 antall soverom, og der lå den. Pulsen hoppa opp femti slag da jeg leste adressen og etasjen og det gikk opp for meg at det var leiligheten vi hadde tapt i budrunden for to dager siden som lå ute for forkjøpsrett, med frist neste dag. Hvor mye ansiennitet hadde den opprinnelige kjøperen? Og ikke minst; var ikke denne historien avslutta? Var ikke statistikken min ikke blir ødelagt likevel? Jeg turde nesten ikke tenke det, men jeg var på kanten til sikker på at dette skulle gå vår vei.

Vi hadde ingenting å tape, så torsdag faksa vi inn ”loddet” til Obos. Vi visste jo heller ikke om det kanskje var andre interesserte med årevis av medlemskap bak seg som også ville være med i betraktningen. Dette var mildt sagt spennende. Fredag klokka ti ringte ei dame fra Obos. ”- Du er den som har meldt deg med lengst ansiennitet. Vil du benytte deg av forkjøpsretten?”. Jeg svarte så høyt og tydelig ”- JA!” at en skulle tro jeg sto foran presten. YES! Vi fikk den likevel!

Kjipt for han kjøperen som hadde drømmeleiliheten i fire dager, og som mista den 50 minutter før kontraktsmøtet(!). Han er nok forferdelig skuffa, men nå er det hans tur til å trøste seg med at vi måtte betale såpass dyrt. Skjønt, for oss var det nok gunstig at den ble såpass kostbar, for å holde unna andre interessenter med lang ansiennitet. Jeg har spurt litt rundt om det er ufint å bruke forkjøpsretten, men alle svarer at det ikke er urettferdig, men et prinsipp. På godt norsk: "That’s the rules".

Det har gått mange tanker gjennom skolten siden i går: Hva om at min bror ikke hadde beordret meg til å melde meg inn i Obos da han flytta ned i 2000 og fant ut om hva som var lurt? Hva om vi ikke hadde bestemt oss for å se etter leilighet akkurat forrige uke? Hva om Obos ikke hadde sendt ut det månedlige bladet sitt sånn at det lå og slang på dass sist onsdag? Hva om at jeg ikke hadde bladd opp på akkurat den sida og lest den ene artikkelen den kvelden (en rekker ikke så mye mer i gangen)? Vi hadde nok funnet en annen leilighet, men ikke akkurat den.

Jeg glemmer ikke meglerens ord da jeg ringte ham opp fredag ettermiddag:

- Hei, det er Rune Rystad som ringer.
- Hehe, du tok en spansk en, du.

Statistikken er på track igjen.

Merkverdige mysterier og festlig forfatter

Helt siden jeg var bitteliten har jeg hatt en fasinasjon for gåter, labyrinter, skattejakter, mytologier, samt mysterier som spøkelser, magi (tilogmed litt jordslig trylling), og annet som vi tror litt på, men ikke helt vet. Sjørøvere, tempelriddere, vikinger, gamle sivilisasjoner, gjerne med pyramider i alskens utgaver - egyptere, aztekere, inkaer osv. – bring them on, alle sammen! Det er vel ingen stor overraskelse at Indiana Jones er toppen, og at Lara Croft ikke er helt på jordet ho heller (fokus på tapte sivilisasjoner nå, FOKUS!).

I og med at vi snakker om ting som (kanskje) har skjedd for lenge siden (skjønt, ikke i en galakse så langt unna), skal det gå en slags linje mellom fakta F og lek med teorier. Jeg har ikke tenkt å blande meg i debatten om hvorvidt folk har gått på vannet, eller om det bare er folk som tror at folk har gått på vannet, som vil at alle andre folk skal tro at folk faktisk har gått på vannet – ettersom det er høyst uvanlig at folk går på vannet, og at det sikkert er god reklame. Skjønt, at det er så forbasket nøye, kan være interessant nok som et fenomen i seg selv. Og da har jeg ikke engang nevnt spørsmålet om at etterkommere av folk som har gått på vannet, kanskje går tørrskodd blant oss i dag. Dessuten er det rulling av stor stein som står på programmet i disse dager.

Når det kommer til brukbare forfattere, har jeg funnet at Tom Egeland er en kar som både er dugandes til å leke med teorier, og ikke minst til å klamre leseren mellom permene til det ikke er flere sider igjen. Jeg har for lengst blitt sugd gjennom alle bøkene hans, og tenkte for litt siden at nå kommer han kanskje med noen nytt? Gleden var stor da A-magasinet denne påska trykte en herlig påskekrim av samme Egeland, så jeg sveipa innom bloggen hans for å se om han har noen ny bok på gang - og jeg blei ikke skuffa.

Prosjektet han pusler med, skårer full pott på mine fleste parametere og jeg kan nesten ikke vente. ”Paktens voktere” har han kalt nyboka som kommer til høsten, og i bloggposten ”Hellig geometri” gir han en smakebit på hva han kverner rundt på. Jada, han skriver fiksjon, men det er jo bare moro når en tar det for nettopp det. Videre kan en more seg med gruble på om teoriene er sanne, men å finne svar får en overlate til arkeologer – som Indiana Jones og Lara.

Onkel Rune

I går, sånn i femtida om ettermiddagen, gjorde storken leveranse hos min kjære storebror og hans kone. Det vil si at jeg nå kan smykke meg med den offisielle tittelen "onkel".

Pjokken ønskes velkommen, og far og mor gratuleres! Tiden er inne for å hente fram tjuvtriks og diverse dårlige manerer fra onkels side. Dette blir artig!

Viktig melding, lytt på radio!

For hundre år sida (da vi bare hadde NRK) var det et tv-program hvor deltakerne suste rundt i verden på jakt etter en ”skatt”. Jeg husker at de var innom Påskeøya med helikopter, tror jeg, men jeg husker ikke hva programmet het. Derimot husker jeg at jeg digga det!

Derfor er det nå i påskeuka, kun én ting på tapeten mellom klokka ti og elleve: Påskelabyrinten på P1. Bevæpnet med spisse ører, atlas og Internett, kan en jage rundt om kapp med innringerne, ledsaget av den tradisjonelle påskelabyrintprogramlederstemmen til Viggo Valle. I tillegg til å være god tidtrøyte, er det lærerikt ut over det vanlige; her kan en snappe opp adskillige TP-triks.

Dette er mitt påsketips, hvis du ikke allerede er hekta. Og hvis du ikke leser dette før det er for sent, kan du helt fint høre gjennom årets program i etterkant på statskanalens hjemmesider.

Skitt skattejakt!

Mythbusters i Bø

Årets påskepølser får svidd seg i Bø i Telemark - et kjent stedsnavn i rånerskretser. Jeg antar at begrepet "råners" er avleda fra "råne" (gris med tut), og at det dermed betyr "folk med feit bil". Hvis en slår opp i fordomsordboka på "råning", "pelsterninger", eller "alufelger", er det riktignok et stort bilde fra Notodden, men det er også en brukbar faktaboks om Bø.

De som liker å plassere seg selv i båsen for de fordomsfrie, vil kanskje si: "Neisj, så ille kan det da ikke være. Det er sikkert bare avkastning fra den ondsinnede ryktebørsen." Nuvel. For dem med naturvitenskapelig last i ludvigsekken, gjør empiri mer vei i vellinga enn å røre rundt med synsing og antagelser. Derfor gjør jeg kort prosess og spiller et trumf fra dagens parkeringsplass utafor Bø-senteret:

Vi skuer her en Honda (lillebror kan sikkert gi nærmere spesifikasjoner), hvor felgene alene antageligvis er mer verdt enn selve bilen. Legg også merke til karakteristiske danglebær "one o'clock" for føreren - og ikke minst; go'spoiler i hekken. Og for å slå empirispikeren i kista: Ja, de kjører traktor på stripa på lørdagskveldene, óg de defilerer tre i bredden på moped.

Som gutta på Discovery Channel ville sagt det: "Myth Confirmed".

Blåsbortdag i Kollen

Anders Jacobsen har akkurat hoppa er helt greit hopp, sånn som vanlig nå på tampen av sesongen, og så begynner det å koke i den polske delegasjonen blant publikum. Dvs. at hele kollengryta koker! Jeg har tenkt å ta bilde av Malysz når han skyter ut høyt over kulen, og se at han lander et godt stykke nedfor der vi står ved 115-metersmerket. Det får jeg aldri sett, men jeg får tatt bilde.
Jeg får tatt bilde av en stakkars polakk som med nød og neppe kråker seg ut fra hoppet og styrer ned i trygghet på kulen. Helsikkes vind. Synd for Malysz, synd for oss, og ikke minst synd for et par tusen polakker som stiller opp i Kollen for å heie på helten sin.
De knuste oss i supporterkampen. Noen skarve kubjeller og puslete norske flagg holdt ikke mot en bøling steingærne polakker som vrælte til og veiva med digre rød-hvite flagg. Og de hadde kubjeller i tillegg. Det blei nok ikke utført stort svart arbeid rundtom i byen i dag.
Men til tross for at finaleomgangen blei avlyst før de rakk å jage bikkja ut i bakken, var det som vanlig skøy å være på hopprenn! Noen fikk klemt til og dro på ned til oss ved 115-metersmerket. Vél verdt skikkelig applaus! Dette var tredje gang jeg var på hopprenn i Kollen: Første gang blei det med én omgang, pga. grauttåke. Andre gang kom det ikke så mye som en prøvehopper ut av tåka, og i dag var det altså nordavinden som stoppa finalen. Likevel fikk vi heia på de norske og det var steinbra stemning, som sagt med god drahjelp fra Polen. Så vi kommer nok tilbake, og håper det blir minst én omgang da også - før tåka kommer.

Årets håndtverkerannonse?

Det er bare februar og derfor kanskje litt tidlig å drive med kåring av årets ditt og datt, men da jeg var hjemme i Mosjøen for litt siden, så jeg en annonse i Helgeland Arbeiderblad som garantert kommer høyt opp på lista:

Om det er "negerarbeid" som tilbys, vites ikke, men det skal helst være så svart som mulig. Kanskje han tar en feierjobb i samme vendinga? Det er bare å ringe å spørre, for her er det ikke snakk om å lure rundt med noen "bill.merk.", nei.

Skullerud Winter Wonderland

Flerfoldige minusgrader, blåswix og sol, sol, sol! Gårsdagens skitur fra Skullerudstua med Frode (til høyre) og Nicole (bak kamera) var aldeles nydelig. Det går litt hardt ut over skia, men det er det vél verdt. Håper det kommer mer hvitt moropulver, for jeg vil gå lenger inn i marka. De har boller på Vangen. Med masse melis på.

Skihelg på Sjusjøen

Når Kong Vinter glimrer med sitt fravær i storbyen, stapper en skiene i posen og suser til fjells. Sist helg arrangerte Nydalen skisamling på Sjusjøen, ikke langt fra Lillehammer, hvor det ble mulig å teste bortoverskia for første gang.

Det var herlig å gli rundt på trikkeskinnene og kjenne svetten piple igjen! Lørdag var det nydelig blåekstraføre og solskinn fra morgen til kveld, og jeg var dessverre for opptatt av å nyte det hele til å få tatt bilde. Søndagen var det mer rufsete forhold og bildet ble knipsa i det antageligvis fineste øyeblikket som passerte.

Siden september har formen vært ganske stusselig, så nå gjelder det å krysse fingrene, banke i bordet og kaste salt over skulderen for at kroppen henger sammen framover til tross for at jeg trener på litt. Foreløpig ser det bra ut.