Ekspedisjon: Gjøvik – Oslo på ski

Før lørdag 13. mars 2010 var fem mil fra Grua til Kjelsås den lengste turen både jeg og Nicole hadde gått på ski. Nå har vi nesten tredobla. 14 mil fra Gjøvik til Oslo er sannsynligvis så langt som et halvfornuftig menneske gidder å gå i ett strekk.

Vi har visst om at det gikk sammenhengende skiløyper fra Gjøvik til Oslo siden noen venner i multisport-laget Team Multitude Salomon gikk denne turen i 2006 (les reportasje i bloggen deres), men vi har ikke hatt planer om å prøve det samme. Men årets skiføre har vært veldig bra, og da vi hørte at noen andre venner av oss hadde en kjempetur sist helg, ble det plutselig mer aktuelt.

Skulle vi kanskje prøve oss? Kunne vi klare dette? Vi startet i alle fall forberedelsene med å komplettere beholdningen av ullundertøy, anskaffe Camelbak-drikkesystem og få tak i skiløypekart som dekket området mellom Grua og Gjøvik. Traséen går i relativt siviliserte strøk, så vi blinket ut steder hvor vi kunne få transport hjem hvis noe skulle skjære seg. I tillegg kunne det bli ensformig å bare ete energibarer hele turen, så vi bakte opp krydderkake og pizza til å ha med.

Kl 00:20 natt til lørdag satte vi oss på toget sammen med en god prosentandel fulle folk på vei mot Gjøvik. På samme tog traff vi faktisk et par til som hadde samme opplegg som oss.

Starten på løypa oppe i Hunndalen fant vi rimelig greit, og kl 02:30 fikk vi bekrefta at isklister med blåextra var et godt valg. Generelt så vi at løypene enten var kjørt opp til helga, eller til forrige helg. De nykjørte løypene gikk som en drøm, mens de som hadde stått i sol på dagen og kuldegrader på natta ikke var noe særlig.

På forhånd ble vi advart om at det kunne bli mye kaldere enn det yr.no meldte om. Vi slapp heldigvis unna med 12 minus, og hadde ikke større problemer selv om det ble litt kjølig da vi stoppa opp for å spise og drikke.

Å gå på ski i over 15 timer krever litt annet opplegg enn en vanlig helgetur på 3-5 timer når det gjelder næringsinntak. Vi satset på jevn tilførsel, så hver time stoppet vi opp for å spise noe (pizza, kake eller nøtteblanding), og drikke. Vi tok ikke sjansen på at Camelbaken ikke skulle fryse, så gjennom natta kjørte vi flasker som vi panta på Lynga.

Etter fire timer gikk vi oppover Glåmhaugen i lysningen. De fine løypene vi hadde hatt lenge, var bytta tilbake med isende og krevende spor. Likevel: På toppen fikk vi et fantastisk øyeblikk da vi stoppet opp i en sving badet i dagens første solstråler.

På dette tidspunktet var vi omtrent halvveis til Lygna, og Lygna er ca 1 mil før halvveis på turen. En kan bli småsprø hvis en skal regne på hvor langt det er igjen til mål. Heldigvis sto det aldri “Oslo 124 km”. Det er lettere å motivere seg når en følger løypeskiltene som sjelden viser til noe lenger enn 14 kilometer unna.

Kl 09:30 var vi framme på Lygna og fikk oss en god frokost. Vi var i grunn ganske slitne, så vi passa på å hvile en god stund når vi først hadde kommet oss innendørs. Det hjalp, for med ferskt universalklister på plass under skiene (og på nypreppede spor) gikk turen videre mot Grua som en drøm.

Dvs. drømmen skeit seg da løypemaskina hadde svingt av, og de isete sporene var tilbake. Og enda verre blei det da vi fulgte skiltinga til Grua uten å se på kartet, og havna på noen håpløse skuterspor. Antageligvis røyk det tre kvarter og endel krefter unødvendig inni granskauen der.

Halv tre invaderte vi Kiwien på Grua og bunkra opp med Cola og junk før den siste femmila i kjent terreng. Det var litt spesielt å tenke på at den turen vi hadde igjen var tidligere personlig rekord, men med nytt klisterlag gikk turen opp til Gjerdingen helt strøkent.

Gjennom Nordmarka hadde vi sikta ut den flateste ruta vi kunne finne. Den var nok ikke den aller vanligste for folk flest, så det ble noe isete løyper og skuterspor over Daltjuven mot Hakkloa, men ikke verre enn det vi hadde bak oss – og dessuten en trasé vi ikke kjente fra før. Det tynne snølaget på Hakkloa og Bjørnsjøen var utrolig fint å skøyte på, så der kneip vi litt inn på kilometertida.

Både klisteret og dagslyset var slutt på Bjørnholt. Etter å ha rigget på oss hodelyktene på dagens siste smørestopp sklei vi ned til Hammeren. Lysløypa langs Maridalsvannet ble en parade. Da vi tok av oss skiene på Oset i enden av Maridalsvannet kl 20:30, ble det en ekstra god klem til begge to. Team Treisk har fullført sin lengste ekspedisjon til nå.

På veien hjem, med skiene i handa, traff vi en gammel mann som var ute og lufta hunden sin:

- Åh, dere er spreke som er ute å går på ski en lørdagskveld! Hvor har dere gått fra?
- Vi har gått fra Gjøvik i dag.
- Gjøvik!?! Det var fryktelig langt!
- Ja.

Vis Gjøvik - Oslo på ski 13. mars 2010 i et større kart

Ekspedisjon: Finnknean

Vest for Mosjøen, mellom dal og hav, er det fjell. Duvende fjell. Noen kaller området "Det gjemte landet", og det har ganske nylig blitt nasjonalpark der. Siden jeg var ganske liten har jeg gått over fjellet sommer og vinter til tømmerkoia i Sørvassdalen - en tur som tar 1-3 timer hver vei avhengig av konkurranseinstinkt og føre. Det er ikke vanskelig å finne fram, for i vest ser en tvillingfjellene Finnknean midt i mot. Der hadde jeg aldri vært. Det måtte jeg gjøre noe med.

Utsikt mot Finnknean

Det går an å komme til fjelltoppene med båt vestfra, men jeg og Nicole er landkrabber, så vi siktet på landveien. Planen var en drøy tredagers-ekspedisjon: Gå til hytta i Sørvassdalen første kveld, bestige Finnknean andre dag og gå sørover fjellene for å bli plukket opp i Eiterådalen tredje dag. Sånn akkurat passe seigt.

Oppvarminga bakover til hytta første kveld var perfekt med nydelig utsikt til ekpedisjonens endelige fjelltoppmål. Motivasjonen var på topp. Vi hadde fått tips og råd fra min onkel i forhold til hvor ruta kunne legges: Gå opp på det lille Finnkneet, eller "Litjfinnkneet" som vi lokale sier, østfra - over toppen og videre opp på Storfinnkneet. De siste høydemeterene opp til Litjfinnkneet kunne være litt kinkige, for der er det en kant - en krage - men onkel mente at det ikke var noe problem å klyve opp. Vi satte et lite utropstegn ved denne siden vi ikke er så veldig glade i å klatre der det er lettere å komme opp enn ned.

Andre dag. Ekspedisjonens hoveddag startet med havregrøt og pakking av sekk. Ut fra kartet var det en grovt regnet to mil lang tur, så matpakker og sjokolade ble beregnet ut fra at vi skulle holde på i omtrent åtte timer. Frisk til mot satte vi i vei. Første etappe over Grønnlifjellet og ned i Grønnlidalen er ikke akkurat Hardangervidda: Bratt opp og bratt ned. Så opp mot Lille Finnkneet. Vi knasket nøtter og sjokolade og så at fjellene kom nærmere, og brattere. Så var det denne kragen, da. Bratt. Med snøskavl. En sommersmeltet snøskavl en halvmeter fra fjellveggen. Ikke spesielt artig å gå under, og ikke spesielt artig å gå oppå. Vi prøvde oss mot siden, men der ble fjellet enda brattere. Sur nå. Diskutere. Nei. Vi droppet det. Vi visste ikke hvordan østsiden så ut - ikke klatre opp hvis en ikke vil klatre ned. Vi satte neste sjekkpunkt på Storfinnkneet og trasket slukøret videre etter å ha rotet bort en del tid på å plages.

På vei opp mot Litjfinnkneet

Surmuling og omlegging av planer

Storfinnkneet er høyere enn Litjfinnkneet og etter å ha skrevet oss inn i trimkassen på toppen, kunne vi se at vestsiden av Litjfinnkneet var mye enklere enn østsiden. Samtidig begynte vi å kjenne at vi hadde holdt på en stund. Skulle vi bryte oss opp på Litjfinnkneet vestfra? Kunne vi ikke nøye oss med at vi nesten hadde vært der? Ikke snakk om. Poenget var jo å gå på begge fjelltoppene på samme tur. Hvis vi ikke går dit nå, må vi hit igjen seinere. Og det er så forbasket langt bakover hit at vi like godt kan bli ferdig med det!

Nicole skriver oss inn i den obligatoriske trimkassen

Selv om det ville forkortet turen, var det ikke aktuelt å prøve å kravle ned av Litjfinnkneet på østsiden. Vi satte igjen sekkene og trasket opp en fjellkløve mot toppen. Opp på toppen. Topp to. Completed. Nydelig utsikt mot Storfinnkneet, mot De sju søstre, mot havet og mot Okstindan. Vi hadde nesten sprengt tidsskjemaet. Presisjon: Vi var litt over halvveis og hadde nesten sprengt tidsskjemaet for hele turen! Klokka viste sju timer etter start - og det var langt heim. Ned og opp og ned. "Småfinnknean" var begynt å bli slitne, og det var snart tomt for sjokolade.

Sliten i "Småfinnknean". De sju søstre danser i himmelsynet.

Korteste veien til hytta var brattere enn beina hadde lyst til, så vi vi peilet ut den flateste ruta vi fant, sjøl om den blei litt lenger enn den vi kom. Humøret holdt seg bra sjøl om beina ikke var like myke og fine som myrene de siste kilometerene inn mot hytta. 13 timer tok det. Vi trengte nesten ikke vaske gryta etter gryteretten vi lagde til kvelds, sov som to steiner og gikk korteste vei heim dagen etter.

Treisk 1 og Treisk 2 på toppen av Litjfinnkneet

Tilbakeblikk

Tilbake på hytta og rimelig klar for kvelds

Ruta på kart. Klikk for større bilde. Eller se i Google Maps.

Stryken-Kjelsås

Formen begynner så smått å komme seg. Forrige helg ble det noen mil på langrennsski i Trysil, denne helga var det tid for å utnytte de vanvittige snømengdene som har ramla ned og ødelagt parkeringsforholdene i gata.

Vi tok ti-toget fra Kjelsås sammen med tusen andre skiløpere (nesten). Fellesstarten gikk samtidig med avstigningen på venstre side, og vi var ikke mindre drevne enn at vi fikk nyte ferske spor i tet fra start.

På veien fikk vi stempla innom Kikutstua, spist boller på Gørjahytta og ellers kost oss godt i vinterlandet. Det var to passe møre par med bein som stabbet seg hjem fra skisporet. Godt forsynte.

Se større kart

Nabo- og røykvarsling

Hvis du er naboen min og lurer på hvorfor et murborr bråker noe innmari i blokka, så er det jeg som henger opp to flunke nye, optiske røykvarslere. Det er visst sesong for slikt nå.

Diplom

Det er ikke hver dag postkassen inneholder noe morsommere enn regninger og bydelsblad. Sist onsdag derimot, lå det to store gråpapirkonvolutter – en til hver av oss – i postkassa. Avsender var Sandnessjøen og omegn turistforening og innholdet var diplomer fra sommerens prestasjon på helgelandskysten!

Å skrive seg inn i trimkassene på hver topp, og sende inn skjema etterpå, var ikke så dumt. Det fikk fram hyggelige sommerminner på en mørk desemberkveld :)

Typemock for sharepoint-testing

EDIT:

Det lønner seg å starte dagen med en runde gjennom bloggene en følger med på. Jeg rakk å komme inn blant de 50 første og fikk akkurat mail om at jeg kunne vente en lisens på fullversjonen i posten! Den er ganske dyr, så jeg regner det som en bursdagsgave fra Typemock :)

Litt reklame for å skaffe seg testverktøy. Vi har gravd rundt for å finne brukbart testverktøy for SharePoint, og strengt tatt er det bare Typemock som duger uten at en lager sitt eget wrapper-lag oppå SharePoint.

Typemock are offering their new product for unit testing SharePoint called Isolator For SharePoint, for a special introduction price. it is the only tool that allows you to unit test SharePoint without a SharePoint server. To learn more click here.

The first 50 bloggers who blog this text in their blog and tell us about it, will get a Full Isolator license, Free. for rules and info click here.

30 land

I 2006 blogget jeg om mine 23 besøkte land. Nå er det dags for ny opptelling.

Fjorårets Afrika-runde la på Sør-Afrika, Swaziland og Lesotho. Bouvet-turen i fjorhøstes gikk til Romania. I juni var jeg i Orlando på Microsoft Tech-Ed (check USA). Balkan-bolken av årets sommerferie foregikk stort sett i Kroatia og Slovenia (allerede bokført), men vi stakk også innom Kotor i Montenegro og Mostar i Bosnia og Herzegovina. Dermed bikka det jammen 30. Det tidligere Jugoslavia anbefales forresten som feriemål. Kommer muligens tilbake med mer fra den kanten senere.


Besøkt 30 land (13.3%) Lag ditt eget verdenskart