Ekspedisjon: De Sju Søstre

Jeg har vært på mange fjelltopper i Vefsn, og fra omtrent alle sammen kan en mot vest se Helgelandskystens kanskje mest karateristiske landemerke: De Sju Søstre. Jeg har aldri satt mine fjellsko på dem, men da vi var oppe i min fars 60-årslag i mai ble planen lagt; søstrene skulle bestiges i sommer.

Ekspedisjonen ble bemannet av min far, Ivar, godt trent i alle år, skjønt det har blitt 60 av dem nå. Min samboer Nicole; elitemosjonist i orientering, sta og knallhard i motbakker, og meg sjøl: Godt trent før, ikke så spenstig nå, men likevel treisk.

Vi forhørte oss på forhånd om hvor ille dette kunne være, og både folk på sportsbutikken og i turistinformasjonen mente at det var en kjempefin tur, men hard. Og det kom til å ta fra tolv timer og oppover. Tolv timer. Det er ganske lenge, men treisk har en alltid vært og målet var satt, så det var bare å dra kortet på sportsdrikk og pakke skreppa for en lang tur.

Fredag 4. juli klokka halv ni skred vi i vei fra start i Søvik. Beina var ganske fine til tross for at jeg og Nicole hadde trent to dager før ved å gå på Brurskanken (1447 m). Muligens ikke verdens lureste oppladning, men gjort var nå gjort. Erfaringen derfra forberedte oss på at vi kom til å bruke omtrent fem timer på de første to toppene.

Den første toppen, Breitind (980 m), gikk fint. Det eneste vi kunne klage på var en million fluer som ville smatte på oss så snart vi bremsa opp. Så bar det ned til 500 moh. før vi tok fatt på Kvasstind (1010 m) - her fikk vi mer motstand. Motbakken var skikkelig bratt, og spesielt nådeløs mot meg og pappa. Nicole derimot spratt kjekt fra oss oppover og venta på oss på varden. Her begynte dessverre Ivars lår å protestere, så etter at vi hadde stavra oss ned til 500 moh. igjen, og hatt oss en liten lønsj, måtte han sette kursen hjemover mens jeg og Nicole trasket videre. Klokka viste som ventet fem timer.

Nå sto Tvillingene (980 m og 945 m) for tur. På kartet så det relativt slakt og greit ut bortover, så vi regnet med å kunne telle fire tinder med det første. Det ble heller med det andre. Kronglete fjell, svaberg, og en bitteliten hump på 800 m, bidro til at vi ikke kunne løfte fire fingre i været før vi hadde gått sju og en halv time. Oi. Dette var seigt. Jaja, nå var vi i alle fall over halvveis!

Nå var vi i siget. Vi kjente allerede turen godt i beina, men det ble ikke stort verre. De neste tindene Skjæringen (1037 m) og Grytfoten (1019 m) gikk fint, og på toppen av den sjuende, og høyeste, Botnkrona (1071 m), var det to fornøyde fjes som skrev seg inn i boka drøye elleve timer etter start. Vi klarte det!

En bitteliten detalj var at vi nå sto passe "utsletne" ganske nøyaktig 1037 meter høyere enn der lillebror skulle plukke oss opp. For å gjøre en historie om en lang nedstigning kort: Det tok to og en halv time, og det var to slitne kropper med vonde, vonde lår som senket seg ned i et varmt boblebad klokka elleve om kvelden.

Turen tok oss 14 timer, og hvis du ikke har noe konkret forhold til hvor lenge 14 timer egentlig er, så tar det omtrent like lang tid å kjøre fra Mosjøen til Oslo hvis en tar seg tid til lønsj, middag, bollepause - og ellers kjører som folk.

Her er en utskrift fra pulsklokka jeg hadde på meg underveis. Mørkegrå bakgrunn er høydemåler. Flate partier er pauser.

Her er ruta i tilfelle du vil ta en tur sjøl en dag:


Se større kart Se i Google Earth

Her er flere bilder fra turen:

Sju Søstre