Litt yrkesetikk, takk

Her i forrige uke ble jeg rammet av en selsom opplevelse på t-banen. På vei hjem kommer det på en mor og sin 12-13 år gamle sønn og setter seg overfor meg. Ut fra lydnivået og masefrekvensen hans, merker en fort at dette er en slitsom kar. Mor drar fram en bunke med håndskrevne notater - noe som viser seg å være en eller annen innlevering i fransk for 9. klasse. Ungen er åpenbart dreven i fransk, og elsker å gi uttrykk for nettopp det. Her er et utdrag:

*5 min med fikling med mobilen og testing av ringetoner*
- Mamma! *utrolig høyt* Hva har du der?
- Franskprøver. Ikke snakk så høyt.
- Få se!
*han lener seg over papirene og leser høyt på fransk*
- Se her.
*mor peker og leser for sønnen*
- Her skulle hun skrive at hun "prøvde noe" og har slått opp "prøve" og funnet substantivet "prøve" i stedet for. Det ble nesten som at hun smaksprøvde noe.
- Haha *sønnen ler høyt* Det var dårlig! Hun må være dum! Finn en annen, da!
*mor finner fram en annen prøve og gir til sønnen*
*sønnen leser fransk ganske høyt*
- Hysj, ikke snakk så høyt.
*gutten demper seg - i ca 10 sekunder*
- Dette var utrolig dårlig! Dette må være det dårligste jeg har lest!
- Nei, hun som har skrevet er veldig flink. Hun er blant de flinkeste i klassen.
- Hva?! Det går ikke an. Hvilken karakter skal du gi henne?
- Hun får nok en sekser.
- En sekser?!? Jeg ville gitt en énern, kanskje treer!
- Nei. Det hun har gjort feil har vi ikke gått gjennom ennå, så egentlig prøver hun å skrive mer avansert enn hun skal klare. *et snev av fornuft fra mor, faktisk*
- Hmf. Jeg ville ikke gitt henne mer enn tre. *snurt*

Jeg pleier ikke irritere meg over så veldig over det som skjer rundt meg og det jeg måtte være uheldig å overhøre, men denne gangen ble jeg sjokkert. Mulig jeg er naiv, men jeg trodde sånt sorterte inn under begrepet "yrkesetikk", eller andre ord som rimer - for eksempel folkeskikk.