Ny leilighet

Denne posten blei litt lang, men det er også noe av det råeste jeg har opplevd. Les på.

Jeg og Nicole fant for to uker siden ut at vi ville hive oss ut i boligmarkedet, ettersom begge har bortimot én time reisetid hver vei til jobb. Vi dro opp et Oslo-kart, ramset opp alle parametere og siktet oss inn på et blokkområde på Kjelsås. Så bar det til finn.no for å se om det lå noe ute, og jaggu: Ei knallfin leilighet var akkurat lagt ut med visning til uka.

Hvis en leser tips for boligjakt, er et av de aller første at ”Ikke forelsk deg i leiligheten”. Tipsets hensikt er nok at en ikke skal bli for skuffa i et knallhardt marked. Vi gikk rett i baret. Vi hadde veldig, veldig lyst på denne leiligheta, og det bar hjem for å kjøre Excel og forberede seg på budrunde. Det var tjokkfullt på visning, så vi var forberedt på at det kunne bli hardt.

Etter å ha tatt utgangpunkt i tommelfingerregelen om at en ikke bør betjene lån på mer enn 3 x bruttolønn, fant vi hvor langt vi kunne strekke oss. Alt ble ordna med banken, og nå gjaldt det bare at ingen andre hadde like mye lyst på akkurat denne leiligheten – og var villig til å gå like langt som oss.

Budrunden sist mandag blei knallhard. Da vi hadde rykka fra dem som bød rundt oss, kom det en ny part inn som hadde venta. Han la på litt og litt helt til vi nådde grensa vår og trakk oss. Dette var ordentlig kjipt. Vår lille trøst var at vi bidro til at han måtte betale dyrt for den (hihi). Jeg blei litt satt ut av at vi ikke fikk tilslaget. Dette høres nok kvalmt ut, men det var faktisk første gang ting ikke har gått min vei ift. sånt. Jeg får ta en egen post om flaksen min, men statistikken var ødelagt.

Jeg fikk en debriefing av megleren som sa at kjøperen på slutten hadde bestemt seg for at han skulle ha leiligheten, uansett. Så det var like greit at vi ikke gikk over grensa vår.

Onsdag var vi innom en annen leilighet i samme område, men den kunne ikke på langt nær måle seg med ”vår første kjærlighet”, så vi innså at vi rett og slett bare måtte nullstille oss og begynne på nytt og være tålmodige – så dukker det sikkert opp noe.

Den kvelden satt jeg på dass og leste i Obos-bladet om en som hadde fått drømmeleiligheten på forkjøpsrett, og siden jeg har sju års ansiennitet, svingte jeg en tur innom obos.no for å se om det lå noe ute som vi kunne ”snappe”. Jeg valgte Nordre Aker og 2 antall soverom, og der lå den. Pulsen hoppa opp femti slag da jeg leste adressen og etasjen og det gikk opp for meg at det var leiligheten vi hadde tapt i budrunden for to dager siden som lå ute for forkjøpsrett, med frist neste dag. Hvor mye ansiennitet hadde den opprinnelige kjøperen? Og ikke minst; var ikke denne historien avslutta? Var ikke statistikken min ikke blir ødelagt likevel? Jeg turde nesten ikke tenke det, men jeg var på kanten til sikker på at dette skulle gå vår vei.

Vi hadde ingenting å tape, så torsdag faksa vi inn ”loddet” til Obos. Vi visste jo heller ikke om det kanskje var andre interesserte med årevis av medlemskap bak seg som også ville være med i betraktningen. Dette var mildt sagt spennende. Fredag klokka ti ringte ei dame fra Obos. ”- Du er den som har meldt deg med lengst ansiennitet. Vil du benytte deg av forkjøpsretten?”. Jeg svarte så høyt og tydelig ”- JA!” at en skulle tro jeg sto foran presten. YES! Vi fikk den likevel!

Kjipt for han kjøperen som hadde drømmeleiliheten i fire dager, og som mista den 50 minutter før kontraktsmøtet(!). Han er nok forferdelig skuffa, men nå er det hans tur til å trøste seg med at vi måtte betale såpass dyrt. Skjønt, for oss var det nok gunstig at den ble såpass kostbar, for å holde unna andre interessenter med lang ansiennitet. Jeg har spurt litt rundt om det er ufint å bruke forkjøpsretten, men alle svarer at det ikke er urettferdig, men et prinsipp. På godt norsk: "That’s the rules".

Det har gått mange tanker gjennom skolten siden i går: Hva om at min bror ikke hadde beordret meg til å melde meg inn i Obos da han flytta ned i 2000 og fant ut om hva som var lurt? Hva om vi ikke hadde bestemt oss for å se etter leilighet akkurat forrige uke? Hva om Obos ikke hadde sendt ut det månedlige bladet sitt sånn at det lå og slang på dass sist onsdag? Hva om at jeg ikke hadde bladd opp på akkurat den sida og lest den ene artikkelen den kvelden (en rekker ikke så mye mer i gangen)? Vi hadde nok funnet en annen leilighet, men ikke akkurat den.

Jeg glemmer ikke meglerens ord da jeg ringte ham opp fredag ettermiddag:

- Hei, det er Rune Rystad som ringer.
- Hehe, du tok en spansk en, du.

Statistikken er på track igjen.